
To fettere, med urolige sinn, drar til Polen for å finne svaret på om de fortsatt har noe til felles
av Terje H. Thomassen, 22. januar 2025
Jesse Eisenberg viser at han både kan skrive manus og regissere film. "A Real Pain" (2024) ligger i landskapet mellom Richard Linklater (regissøren), og en middelaldrende Woody Allen (regissøren og skuespilleren).
Og jeg har stor sans for "Before Sunset" (Linklater, 2004) og "Hannah and Her Sisters" (Allen, 1986), for bare å nevne to filmer i samme ånd. Richard Linklaters bevegelse i byrom med de to hovedpersonene spilt av Julie Delpy og Ethan Hawke (triologi fra 1995, 2004 og 2013), og Woody Allens dypdykk i jødiske amerikanere/familier med fokus på skjør psykisk helse, er sannsynligvis inspirasjonskilder for Eisenberg her. Men der Allen ofte spilte nevrotiske hypokondere, så fanger Eisenberg et mer realistisk bilde av disse fetterne, hvor den ene antageligvis er bipolar (Benji, spilt av Kieran Culkin), og den andre har OCD (David, spilt av Jesse Eisenberg).

Regissør, manusforfatter og skuespiller Jesse Eisenberg tar seg en pause med medskuespiller Kieran Culkin. © Searchlight Pictures
De to fetterne var bestevenner da de vokste opp, og da hadde de et avhengighetsbånd. Benji fant på alskens sprell, og fungerte samtidig som beskytter og trøster for David. I voksen utgave er David medisinert og relativt velfungerende, med solid jobb, kone og barn. Benji derimot bor i kjelleren til mor, og liker å røyke hasj, og å ta seg en fest. Han er på ingen måte en dum mann, tvert imot, men han har det vanskelig med å holde verbale utblåsninger og voksen oppførsel i noenlunde sjakk. Samtidig har han sjarm, han har et godt øye for detaljer, han er en "feeler", og han plukker opp stemningsskifter hos andre, noe David ikke er god på.
David er opptatt av kontroll, han liker ikke å få oppmerksomhet i store forsamlinger, og han er veldig lite spontan. Som barn fungerte de sammen, David diltet etter Benji, og Benji hadde en lojal venn som han kunne øse medmenneskelighet og kjærlighet over, for David startet ofte å gråte i møte med uvante opplevelser og omgivelser.
Nå har bestemoren til Benji og David forlatt denne verden, som en gammel dame. Hun hadde sittet i konsentrasjonsleier i Polen under andre verdenskrig, men hun kom seg levende fra det hele, kom seg over til USA, og slo seg opp i konfeksjonsbransjen. David lurer på hvordan en kvinne som hadde gjennomlevd så mye grusomt kunne være så sterk, og kjempe seg til toppen, samtidig som hun virket å ha sin psykiske helse i behold. Og hvordan kan Benji som har vokst opp i trygge omgivelser bli så deprimert og mørk til sinns? Han har jo genene til sin sterke bestemor, som han elsket så høyt. Disse to, Benji og bestemor, hadde også et veldig sterkt bånd, og traff hverandre ofte. Hvorfor smittet ikke hennes sterke livsgnist over på Benji?
A Real Pain balanserer humor og drama på en vellykket måte, og jeg slenger gjerne inn "Lost in Translation" (2003, Sofia Coppola) som tredje referansepunkt. Liker du de tre filmene jeg har nevnt, av Linklater, Allen og Coppola, så er det stor sannsynlighet for at du vil like denne. Og den er kort for å være film av i dag, bare 90 minutter, så det føles aldri langtekkelig å være i selskap med Benji og David.

Jennifer Gray, som vi kjenner fra "Dirty Dancing" (1987), spiller Marcia fra reisefølget i Polen. © Searchlight Pictures
Kieran Culkin leverer bunnsolid. Blikket, de rastløse bevegelsene med hodet, øynene som endrer seg fra å være levende til å bli apatisk og glassaktig, er gjort på en måte som fanger din oppmerksomhet, som får deg til å tenke at denne sjarmerende krabaten faktisk er i "real pain". Eisenberg får også sine øyeblikk på lerretet, og hans monolog ved restaurantbordet sitter som støpt. For han er forsatt der inne, den engstelige, sjalu og misunnelige David. Sjalu på Benji, som kan få folk til å himle med øynene av hans barnslige oppførsel, før de rett etterpå kan skamme seg da han setter dem på plass med sin sensitive medmenneskelighet, sine direkte observasjoner av de hemmede voksne som har pakket bort barnet i seg, spontaniteten og den fandenivoldske energien likeså.
Ved å flytte fetterne fra USA til Polen, der de sammen drar på en guidet tur for å se nærmere på sine forfedres lidelser, så blir det lettere å koble fortid og nåtid sammen, på alle vis. Vi får bilde av to urolige mennesker, som mistet kontakten underveis, men som kanskje finner noe av sitt gamle og sterke bånd igjen, iallefall for noen dager. Chopin binder den fysiske og psykiske vandringen sammen, i takt og tone.

Will Sharp (fra "The White Lotus", sesong 2) spiller guiden som må ta til seg kritikk fra den frittalende Benji (Kieran Culkin). I bakgrunnen følger Eloge med (Kurt Egyiawan fra "House of the Dragon", 2022 - 2026). © Searchlight Pictures
"Gutta" har også gjort bra fra seg når det gjelder nominasjoner og priser (BAFTA, Golden Globe mm) for skuespill (Culkin) og manus (Eisenberg). Og så får vi straks vite om det blir Oscar-nominasjoner på dem.
Og i dag (23. januar) ble Oscar-nominasjonene klare. Kieran Culkin er nominert for sin birolle, og Jesse Eisenberg ble nominert for beste originale manus, gratulerer!
Terningkast 5