Til Verdens ende

Og sterkest skinner Vicky Krieps sin skuespillerprestasjon, som Vivienne Le Coudy. Hun fikk sitt store gjennombrudd i Phantom Thread i 2017, den Oscar-nominerte filmen av Paul Thomas Anderson. Hun bærer store deler av filmen på sine skuldre, og viser handlekraft, ståpåvilje, sårbarhet, og sensualitet (i tospann med Mortensen).

Vicky Krieps på verdenspremieren. Foto: Terje H. Thomassen

Vicky Krieps og Viggo Mortensen var i storartet humør i Toronto sentrum, ved Princess of Wales Theatre, da TIFF hadde verdenspremiere på The Dead Don’t Hurt (2023), i Norge gitt tittelen Til verdens ende. Foto: Terje H. Thomassen

Viggo Mortensen hadde egentlig ikke tenkt til å spille i filmen, men for å få kabalen til å gå opp gikk han inn i rollen som både regissør og skuespiller. Det ble ingen dårlig løsning, slik jeg ser det. Mortensen innehar en kombinasjon av det å kunne være sympatisk og empatisk, samtidig som han kan være kald og heltemodig. Vi vet jo fra The Lord of the Rings triologien (2001, 2002, 2003), og fra Captain Fantastic (2016), at han har slike egenskaper.

Holger Olsen, det vil si Viggo Mortensen, gjør det han er best på. Foto: Ymer Media / Marcel Zyskind

Clint Eastwood har hatt flere westernfilmer hvor han har vært både regissør og hovedrolleinnhaver, den mest kjente er Nådeløse menn (Unforgiven, 1992). Likhetstrekk mellom Til verdens ende og Nådeløse menn kan vi finne, det at tidligere revolvermenn har bygget seg et enkelt hus på en karrig tomt, samt at den rolige tilværelsen som var planlagt og startet opp blir revet i filler av onde menn, og da utløses voldsspiralen på ulikt vis og i ulikt tempo.

Viggo Mortensen møter igjen medarbeidere på Til verdens ende, her foran inngangen til The Princess of Wales Theatre, rett før verdenspremieren finner sted i kinosalen. Foto: Terje H. Thomassen

Holger Olsen (Mortensen) har slått seg ned i Nevada (1860-tallet), her har han skaffet seg en tomt i en skyggefull dalbunn, der hvor ingen trær og blomster gror. Men Olsen er ikke så nøye på slikt, hus har han bygget, vann har han tilgang på, og fred fra mennesker har han fått. Som Charles Bukowski sier: «I don’t hate people. I just feel better when they’re not around». Men en kvinne har han savnet, og det finner dansktalende Holger Olsen.

Som hovedrolleinnhaveren i en skikkelig westerfilm skal være, så er også Holger en eventyrlysten og rastløs mann. Inn i storbyen bærer det av sted, og der, ved bryggekanten venter Vivienne Le Coudy. Vivienne ser straks at mannen foran henne, en cowboy med hest, er et ekte mannfolk med glimt i øyet.

Den selvstendige blomsterhandleren forlater de nyrike menn, til fordel for eventyr og romantikk med Olsen, immigranten fra Danmark. Ut i villmarken bærer det, til Olsen sitt paradis. Vel, paradis! Vivienne blir ikke helt overbevist da tomta til Olsen åpenbarer seg, og sola skinner på det uttørkede området i dalsøkket.

Etter en kraftig utblåsning (Vivienne er en temperamentsfull og egenrådig kvinne), så mykner hun opp og starter med å dyrke, vanne og plante. Og Holger er som sagt en stødig kar, så han innordner seg, og han tilpasser seg, han vil at denne kvinnen skal bli.

Før vi endte opp i villmarken, så var vi gjennom litt lange og lyriske scener fra Vivienne og Holger sin forelskelse i storbyen, og kulturkrasjet som Holger møter på kunstutstilling blant annet. For Vivienne tar Holger med seg på maleriutstilling i prangende lokaler, og Holger støter på byens «påfugler», de blaserte spradebassene. Her får filmen et fransk 60-tallsaktig preg, vakre og litt teateraktige scener kommer i lysende og kraftige farger.

Produsentene Regina Solórzano (Triangle of Sadness, 2022) og Jeremy Thomas (Oscar-vinner for The Last Emperor, 1987) på den røde løper. Foto: Terje H. Thomassen

Da alle brikkene kom på plass tenkte jeg at det faktisk var en god grunn til den langsomme oppbygningen i storbysekvensen. Vel, litt kortere kunne den ha vært, men det er klart at kontrastene til livet som venter Vivienne får en svart og stram ramme til slutt, den gullforgylte havner på dynga.

Dæven for et sprang Vivienne må gjøre! Den lille byen i nærheten av Holger Olsens eiendom er fylt opp av menn som stinker svette, spytter tobakk, og dreper hverandre for å få litt fart i hverdagen etter at kortspill og drammene er unnagjort for kvelden, i saloonen. Og den helt klart verste er sosiopaten Weston (Solly McLeod), sønnen til en av byens bemidlede og kyniske menn.

Et fredfullt øyeblikk for Vivienne (Vicky Krieps) og Holger (Viggo Mortensen). Foto: Ymer Media / Marcel Zyskind

Og det går som det må gå, det blir helvete på jord for Vivienne, som har tatt seg jobb bak baren i saloonen. Og ikke nok med det, Holger har stukket av gårde for å ta del i den amerikanske borgerkrigen, han skal kjempe for nordstatene. Han lar sin kjære være alene i en by han burde forstå at bryter ned de gode så raskt som man klasker i hjel en flue.

Denne filmen har scener fra fortid og nåtid, som hopper litt urytmisk av sted, men man får bedre tak på det etter hvert som handlingen skrider frem. Det er som den relativt ferske regissøren Mortensen, med Falling (2020) bak seg, må jobbe seg skikkelig inn i sakene før hest og kjerre er i full galopp.

Her har vi filmens produksjonsdesigner, Jason Clarke (Brother, 2022), og filmfotografen Marcel Zyskind (Falling, 2022). Det er ingen tvil om at både de foran og bak kameraet har gjort en god jobb. Foto: Terje H. Thomassen

Solly Mcleod og Vicky Krieps kjører på med gnistrende spill i Viggo Mortensens fravær, mens hans rollefigur er soldat i krigen. Det snur nemlig for alvor når Weston bokstavelig talt knuser en stakkars pianospiller i saloonen, i sinne fordi Vivienne ikke viser noe som helst av følelser tilbake når han flørter med henne. Han tropper også opp med gaver på døren hennes, noe han ikke burde ha gjort.

Hva som skjer videre skal jeg ikke røpe, men vår venn Holger vender tilbake til en helt annen virkelighet enn han reiste fra. Nå har filmen virkelig fått westerntaktene til å svinge, og det vil skje mangt på vei mot et uunngåelig oppgjør.

Til verdens ende har sine feil, og temposkifter som ikke alltid sitter som støpt, men den som venter på noe godt her blir nok ikke skuffet. I filmen snakkes det flere språk, noe som gir en bedre følelse av at dette var mennesker som hadde reist lang over havet for å skape seg en ny fremtid, i et land som kunne være umenneskelig nådeløst, og i en storslått natur som fikk en til å miste pusten.

Viggo Mortensen signerer autografer ved kinoen Princess of Wales Theatre. Foto: Terje H. Thomassen