Etter å ha vært i villmarken i over 2 uker med et hytteprosjekt, og bare badet i kald elv, så var det på tide med varm dusj og film da jeg kom hjem igjen.

av Terje H. Thomassen, 12. september 2026

Og etter å ha lett en stund fant jeg en passende film på Prime Video, den hadde fått god omtale og vunnet 3 BAFTA-priser, blant annet for beste hovedrolle av Robert Aramayo.

Aramayo kjenner kanskje endel fra seriene "Game of Thrones" hvor han spilte Eddard Stark, og "The Lord of the Rings: The Rings of Power" hvor han spiller Elrond?

I dramafilmen "I Swear" (2025) spiller Aramayo på en overbevisende måte John Davidson, og filmen er basert på den virkelige historien om John som utvikler sterkere symtomer på Tourettes syndrom i starten av tenårene, i begynnelsen på 80-tallet, da både helsevesenet, skoleverket og politiet hadde null og niks innsikt i hva som forårsaket John sine verbale og fysiske ticks. Dette vises gjennom hans nedtur som keeper på fotballbanen (han var et stort talent), gjennom hans endringer i strenge klassetimer i engelsk høytlesning, samt gjennom hans uskyldige invitasjon til å se en film på kino med jenta fra trinnet som han liker.

Det er veldig vondt å se på hvordan John sine gode intensjoner, og hans gode egenskaper, halter og snubler mer og mer over i et mareritt for den tidligere positive og glade gutten. Da hans far (Steven Cree) forlater familien på grunn av ham selv (konkluderer John med), så holder det på å gå riktig så ille.

Denne filmen har også store deler med latter og positivitet, heldigvis, for John får hjelp fra uventet hold fra hans eneste venn (David Carlyle) sin mor, Dottie spilt av Maxine Peake. Dottie møter John for den han er, ikke for hva hans ticks får ham til å gjøre. Filmen er spilt inn på ulike lokasjoner i Skottland, og handlingen foregår i det man på den tid kalte et arbeiderklassestrøk, i byen Galashiels. Peake og Aramayo sitt samspill er herlig og smittende, og man tror på hennes positive påvirkning i John sitt frustrerende liv.

Både Dottie og John sin mor, spilt av Shirley Henderson, er sykepleiere. Forskjellen er vel at Dottie ser det hele utenfra, og har sluppet alle familiekonflikter, slik at hun ser John fra en "frisk og ny vinkel", ikke fra en utslitt mor med stor familie som hun har ansvaret for alene sin vinkel. Og så er Dottie midlertidig satt ut av spill jobbmessig på grunn av sykdom, slik at hun kan følge opp John bedre, også fordi hun inviterer ham til å bo hos den vel fungerende familien hennes, selv om far i huset i starten er noe motvillig i så henseende.

Nå skal det ikke røpes altfor mye, men denne filmen hopper fremover i tid, starter vel i 1981 og ender i 2023 hvis jeg husker riktig. Filmens sterkeste budskap er at selv den mest slitne psykiske "sjel" kan reise seg igjen hvis noen tror på deg, hvis noen ønsker å være din venn og støtte. Den viser også at mestring kan lede til nytt initiativ, og medfølgende økt livskvalitet.

"I Swear" anbefaler jeg med god samvittighet, og jeg gleder meg til å se mer av Robert Aramayo. Han spiller John sine mange modus med innlevelse. Filmen er regissert av Kirk Jones, og inneholder mye kul 80- og 90-talls musikk fra Storbritannia.