I "Markens grøde" kjenner du kulden fra snøstormen strømme inn i kinosalen når Inger og Isak treffer på hverandre. Det er en taktil og strabasiøs ferd vi er vitne til, og den bør oppleves på det store lerretet.

Filmanmeldelse, Markens grøde, av Terje H. Thomassen, 27. oktober 2026

Fjellene og de skiftende årstider blir brutale og vakre på én og samme tid, de to menneskene klorer seg fast og skaper underveis hjem og familie. Hans Petter Moland gjør alt riktig som regissør når han tar for seg Knut Hamsun sin klassiker, og med seg på laget har han to skuespillere som skinner i hovedrollene.

Og de mektige fjellene taler til oss på Terrence Malick vis, og det blir like magisk som når trærne i "The Thin Red Line" (1998) stopper opp krigens brutaliteter for en stakket stund. Aller mest "snakker" fjellene med Isak (Herbert Nordrum), når han søker råd i mørke stunder. For penger er det vanskelig å få tak på for en mann som ikke ønsker å dra inn til byen for å selge varer. Her må Inger trå til, og hun er også påpasselig med å sende avgårde Isak med varer når hun kjenner det nærmer seg fødsler.

Isak (Herbert Nordrum) arbeider alt han makter for å skape et hjem. © Ymer Media

For de som så "Train Dreams" (2025) forrige år, så kan man vel si at Isak er støpt i samme form som Robert (Joel Edgerton). Isak er lojal, taler aldri i tide og utide, og han har ingen interesse av å omgås andre enn sine aller nærmeste.

Inger (Asta Kamma August) dukker opp fra intet mens Isak fortsatt bor i en hule, dette i starten av filmen. Hun har med en vær (hannsau), og forteller etterhvert at hun kommer fra andre siden av fjellene, fra Sverige. Slik det fremstår er det vel lite trolig at Isak hadde blitt noe annet enn en (halv)gammel ungkar, hvis ikke Inger hadde dukket opp. Inger er nemlig kvikk, skarp, og den pratsomme av de to. Hun er født med hareskår, som ikke ble operert automatisk på den tiden, hvis man ikke var født med sølvskje i hånden. Man forstår at dette har vært en stor psykisk belastning for henne, og antageligvis grunnen til at hun forlot hjemstedet.

Inger (Asta Kamma August) har stadig nye ideer for forbedringer, og for å lette det fysiske arbeidet, samt skaffe mer inntekter. © Ymer Media

Sammen skaper dette paret et mer og mer velfungerende hjem, og to sønner får de etterhvert, samt en gård med flere bygninger satt opp med solid tømmer, og sten som Isak henter i fjellet som rager over dem. Men som alle vet så kan ikke livet gå på skinner fra A til Å, og Isak som er analfabet har ikke ordnet med skjøtet til gården. Han hadde heller ingen kunnskap om at stenblokker som han har løsnet langt opp i fjellsiden inneholder metall som skal få fjellet til å yre av liv, og igjen bringe med seg ødeleggende elementer for Isak.

Inger og Isak får også flere barn enn Eleseus og Sivert, men en ulykke kommer sjelden alene som det heter. Akkurat her skal jeg ikke røpe mer for dem som ikke har lest boken som gjorde at Knut Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur. Jeg kan dog fortelle at August og Nordrum leverer skuespill som også merkes på kroppen, slik som de skiftende årstidene langt der oppe i berget gjør det. De opplever både lykke og sorg, men mest av alt det siste. Og det i starten mer velfungerende paret, blir med årene et mer og mer umakt par, etterhvert som årene går og familien øker i antall.