"Suser avgårde" er en film som tar utgangspunkt i deLillos sine sangtekster. Dramafilmen handler først og fremst om to kvinner og to menn, fire mennesker som skal ta spranget videre til en mer voksen tilværelse som virker uklar og noe skremmende.
Filmanmeldelse, Suser avgårde, av Terje H. Thomassen, 7. oktober 2026
Regissør Rikke Gregersen har fortalt i intervju at hun tror mange vil kjenne seg igjen i problematikken, og det er jeg helt enig i etter å ha sett "Suser avgårde".
På russetreff i 1987 spilte faktisk deLillos, og jeg var en av rødrussen på konserten. Disse tekstene og sangene var en viktig del av min oppvekst, og jeg synes ideen til manus og regi er god.
Historien starter med et bryllup, og med samtaler og diskusjoner med kvartetten som vi følger gjennom filmens 135 minutter. Aller mest følger vi Agnes (Sarah Francesca Brænne), og hennes beste venninne Emilie (Ada Eide).
Daniel (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen) dukker forsinket opp i bryllupet, noe som får Agnes til å gå av scenen midt i et sett spilt for brudeparet. Agnes og Daniel har nemlig hatt et av og på forhold i rundt 10 år får vi etterhvert høre via Emilie. Agnes ønsker seg noe mer, men Daniel er en rastløs og umoden mann, som lager techno-låter, og er en del av ravemiljøet i Oslo. Vi får også vite at han prøver å trappe ned bruken av rusmidler, etter en noe skremmende "bad trip". Agnes er vokalist og musiker, men i en annen type sjanger, hun synger gjerne deLillos live. Tekstene til bandet er som terapi for henne, forstår man etterhvert som historien utvikler seg.
Agnes (Sarah Francesca Brænne) og Daniel (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen) finner titt og ofte tilbake til hverandre, men "dagen derpå" takler ikke Daniel godt, han spiller ikke på lag med et edru hverdagsliv. © Motlys
Emilie og Kasper (Steinar Klouman Hallert) er også i vennegjengen, som har holdt sammen lenge, nå er de alle i slutten av 20-årene. Kasper er den som er mest klar for voksenlivet, og til å ta steget videre i forholdet med Emilie. Emilie derimot er ikke helt med på dette, noe vi finner ut av i starten av filmen, under bryllupet, og også under hytteturen senere i handlingen. Vi forstår at Kasper er en snill og fornuftig ung mann, men at lidenskapen i forholdet, eller mangelen på den, ikke betyr så mye for ham som for Emilie.
Emilie (Ada Eide) setter Kasper (Steinar Klouman Hallert) i en vanskelig situasjon under bryllupet. © Motlys
Mange av scenene i "Suser avgårde" er filmet inn i dunkel belysning, med litt kornete foto. Vi har scener fra hyttetur hvor dette kan virke naturlig, men i enkelte andre scener blir bildene og den relativt stillestående kameraføringen avstandsskapende etter min mening. Det blir da ekstra viktig at dialogen (manuset) og skuespillerprestasjonene spiller på lag, noe som ikke er gjennomgående hele veien i "Suser avgårde".
Daniel, og spesielt Kasper, fremstår for
skisseaktig til at man kommer inn under huden på dem, og føler med dem. De har også minst dynamikk i skuespillet sitt, uten at det de leverer er dårlig, det er bare repeterende og retningsløst. Det er vel noe av det filmen ønsker å få frem, mangelen på temperament hos gutta. Det skorter på viljen og evnen til å bevege Agnes og Emilie slik at de forstår at disse kara kan "slå hull i taket", og trekke dem videre oppover når de selv kjenner på utrygghet og usikkerhet.
Agnes og Emilie har mer dynamikk i historien, og det hele topper seg i en opprivende krangel, her med spill som gnistrer fra både Eide og Brænne. Videre herfra og utover hadde jeg håpet på en større vridning i plottet, og en klarere fremdrift i utviklingen mellom de fire.
Rakel Kraft Bjørnstad står for manuset til "Suser avgårde", og det er tydelig for meg at Gregersen og Bjørnstad er inne på noe veldig bra her, men det blir ikke helt forløst i akkurat dette prosjektet synes jeg. Serien "Unge lovende" er et eksempel på et annet norsk prosjekt som tar for seg noe av det samme, men fordelen med en slik serie er at du blir mer kjent med hovedrolleinnhaverne, og dermed mer engasjert i deres utvikling underveis. Når alt skal foregå på under to timer blir det desto viktigere at det fungerer med en tydeligere rytme og rød tråd. Innslagene med deLillos sine låter henger i noen scener litt løst i lufta, og klarer ikke å bevege meg nok (for eksempel Kasper alene på byen, sittende på en benk).
"Suser avgårde" tar på samme tid frem igjen tekster av deLillos på en oppfinnsom måte, det er mange ulike stemmer underveis som bærer Agnes sine utfordringer ut og frem til oss i kinosalen, som for eksempel et barnekor i en kirke. Sarah Francesca Brænne har som hovedrolleinnhaver en innlevelse jeg tror på, hun har et ansikt som egner seg godt til å utrykke Agnes sin frustrasjon og redsel over hva hun skal gjøre for å ta steget videre "hit eller dit".
Den opprivende krangelen Agnes har med Emilie bærer dog med seg frukter, begge kvinnene beveger seg fremover og modnes etter denne konfrontasjonen. "Suser avgårde" har mye bra ved seg, som gjorde at jeg tenkte på veier og valg i livet, så der traff den meg godt.
Jeg ser frem til neste film fra Rikke Gregersen, kanskje nok en gang i samarbeid med manusforfatter Rakel Kraft Bjørnstad?
Terningkast 4