Med "Wildwood" får man servert et fyrverkeri av en historie. Dette er en animasjonsfilm med flere lag, slik at det bør være noe å "bite i" for gammel og ung. Besteforeldre, foreldre, og de større barna må gjerne ta turen sammen til kinosalen for å oppleve dette fantasifulle eventyret.

Filmanmeldelse, Wildwood, av Terje H. Thomassen, 29. oktober 2026

Prue og Curtis må forlate relativt trygge Portland, og begi seg inn i en lukket og mystisk verden. Den befinner seg på andre siden av den lange broen og langt inne i de dype skoger, stengt for mennesker av eføy og enormt høye trær som strekker seg mot fuglene og himmelen der oppe.

Prue (Peyton Elisabeth Lee) og Curtis (Jacob Tremblay) har ingen anelse om hva som venter dem i skogen. © SF Studios

Den ufremkommelige villmarken, som Portland-innbyggerne kaller den, er en magisk verden hvor kun et fåtall kan leve fritt. De fleste mennesker og dyr er slaver av byråkratiet og beveger seg tungt rundt i et strengt hierarkisk system.

Mistenksomme dyr og mennesker om hverandre i byråkratiets irrganger. © SF Studios

Det er fugler, nemlig kråker, som gjør at Prue må ta drastiske avgjørelser på en, to, tre. Hun har fått streng beskjed fra mor og far om å passe på lillebror Mac hjemme i huset deres. Men Prue er en eventyrlysten og egenrådig 13-åring, og hun mener Mac bør oppleve så mye som mulig for å utvikle seg til å bli den best mulige versjonen av seg selv. Og så skjer det som ikke burde være mulig, lille Mac blir kidnappet av en kjempeflokk med kråker mens han er på toppen av sklia, og Prue snakker med sin venn Curtis.

Mac (Arthur Knight) har det kjempeartig i Portland sitt bysentrum, før skumle saker skjer. © SF Studios

På den heseblesende byturen hvor Prue sykler rundt med Mac i en liten tilhenger (uten sikring), tar hun et raskt stopp for kjøp av drikke, og det er her hun treffer på vennen Curtis. Prue mener nok at Curtis er litt nerdete og forsiktig av seg, men slik historien etterhvert utfolder seg videre, så er nok lærdommen at man ikke skal skue hunden på hårene.

Curtis (Jacob Tremblay) kommer til å bevise både for seg selv og Prue at han er tøff og snartenkt. Her er han med sin nye venn, Septima (Awkwafina). © SF Studios

I det hele tatt så opplever Prue og gjengen like mye i løpet av 2 timer og 10 minutter, som "Frodo" og hans venner opplever i løpet av tre langfilmer (Ringenes herre). Dette vil være mitt eneste lille trekk for denne animasjonsfilmen, at det er få scener som gir deg pusterom og lar deg kjenne de sentrale karakterene enda litt bedre (for det er mange av dem).

Nå er det ikke slik at hovedkarakterene ikke har flere lag, det er nok psykologisk å bite i, for de mer voksne i kinosalen, i dette dramaet. Et mangfold av ulike dyre- og mennesketyper er det, med en lang rekke mer eller mindre hyggelige personligheter.

Prue (Peyton Elisabeth Lee) lærer mye på den farefulle ferden, psykologisk sett, tøff og dristig var hun i utgangspunktet, da dagen startet hjemme i trygge omgivelser. © SF Studios

Makten hos de onde kreftene ligger hos Alexandra, og hun har blant annet en hær av sjakaler i uniform, og et våpenarsenal som sprer skrekk og gru der hun ønsker det. Hun har også en agenda frembrakt av tragiske hendelser i fortiden, slik at hun må bruke kløkt og sluhet, i kombinasjon med sin brutale kampstrategi, for å nå målet hun har satt seg. Alexandras mål vil ødelegge for alle de uskyldige skapninger som befinner seg i den magiske verden, hvor Prue og Curtis er de første menneskene som klarer å komme seg inn av egen fri vilje.

Én av de mange skumle sjakalsoldatene. © SF Studios

Man rekker ikke å kjede seg i dette selskapet, og som i Narnia-historiene til C.S. Lewis, så snakker både dyr og mennesker i den hemmelige verden hvor kampen mellom gode og onde kreftene utspiller seg. Og det vil vise seg at det er en grunn til at nettopp Mac blir kidnappet, for de voksne (Prue sine foreldre) bærer på historier fra fortiden, og slik sett er det grunner til at de ønsker å holde lille Mac innendørs i sitt forstadshus i Portland. Foreldrene til Prue og Mac er nemlig av den alternative typen, snille og litt naive hippier kan man vel kalle dem.